Godfølelsen. Den jakter vi på ved Inspira!

Den kan boble i kroppen etter ei svett og heftig økt der du greide det! Etter å ha imponert deg selv, etter å ha presset deg selv gjennom motstand, mens endorfinene rusher rundt i systemet – DA er det godt å være til.

 

Godfølelsen kan komme mens du strever med å holde balansen på en ball og du ler hjertelig med nabodamen som leende triller av sin ball, eller mens du mestrer noe du ikke har mestret før. Det føles godt å oppnå noe, få til noe – og å dele øyeblikk med likesinnede, varmhjertede treningsvenner.

Det er få som smiler så bredt på trening som de nybakte mødrene som sakte men sikkert får kroppen sin tilbake etter å ha vært ‘hybel’ for en liten spire i 9 måneder. Og nei, da snakker jeg ikke om flat mage eller kilo og centimeter, men om å gjenerobre kroppen sin – den samme kroppen som har hatt en noe tyngre, noe mer begrenset tilværelse et lite års tid.

 

Å takle kettlebells på 12 kg der man tidligere måtte bruke 8 kg.

Å greie 10  g o d e  armhevinger der man tidligere strevde med 4.

Å klare å stemple korsryggen ned i matta, der det tidligere var en tunnel.

Mestring ♥  Treningsglede ♥  Godfølelse ♥  Hverdagslykke ♥

Men godfølelse kan også være noe helt annet.

Det kan være å gi slipp, å godta. Noen ganger er viljen sterkere enn kroppen, og på mange av timene ved Inspira så øver vi oss først og fremst på å lytte til egen kropp.

På å akseptere det som er. Det kan gi en fantastisk god følelse å tillate seg selv å gi slipp på alle ‘burde’, og heller bli kjent med ting som de er – akkurat der, akkurat da. Kjenne på når det er  n o k . Kjenne på hva som er ‘vondt-vondt’, og hva som er ‘godt-vondt’, identifisere når det er riktig å pushe på og når det er klokest å gi slipp.

Jeg har mange flinke piker på kursene mine.

Rause, hardtarbeidende, oppofrende, smarte, velvillige og ofte velutdannede kvinner som har brukt mye av livet sitt på å si JA. Også når de ikke har lyst, når kroppen ikke vil, når de egentlig ikke har tid. De er rå-dyktige på å overdøve kroppens signaler. Presser på, durer på, ‘bare litt til’.

 

Forstå meg rett, jeg mener ikke at ethvert ubehag eller den minste motstand betyr at man skal legge seg ned i sofaen og forsvinne under et ullpledd. No Sir, No Ma’m!! Men vi kan nok med fordel bli flinkere til å skille på hva som er et ufarlig ubehag, og hva som er et tydelig varsel om å gi seg. Skal vi klare dette, så må vi bli kjent med oss selv. Vi må øve på å skjelne signalene, slik at vi kjenner når det er på tide å gønne på, og når det er på tide å roe ned.

Dette er ting vi øver på ved Inspira. Vi jakter på godfølelsen. Og vi finner den.

Hver eneste uke, etter hver eneste trening, ser jeg kvinner og menn rusle smilende ut av treningssalen. Da smiler jeg også. Mission accomplished.

 

Treffer denne treningsfilosofien deg? Klinger det rett i dine ører, eller har du andre tanker? Del de gjerne med meg, jeg er evig åpen for nye perspektiver. Og du, hvis du syns det høres deilig ut med et lite, personlig treningssenter, der instruktøren kan navnet ditt og ser deg – der vi har mer fokus på hva vi kjenner og opplever enn på om vi har den nyeste 2XU-tightsen….da tar du kontakt med meg! #yesyoucan – eller som Nike sier: Just do it!

 

Uhøytidelig, ufarlig, personlig, hjertevarmt – det er Inspira.

 

Varmt velkommen! Alt godt // Grete

 

 

 

 

 

 

 

jjjjffsdgfgh