Ingen tvil om at det er høst, for andre gang denne uka er jeg hjemme med en pjusk liten venn. Hoste, snørr, hangling, dårlig matlyst – formen er ikke på topp. Da er det bare å avlyse alle avtaler, holde seg hjemme og finne fram pleddet. Så her sitter jeg, oppi skuvsenga, tett inntil en sovende liten kropp og syns at livet er ganske så vakkert ♥

 

I går var imidlertid ting litt annerledes, da flommet min Facebook-feed over av vonde ting. Krig, pedofili, vold, rasisme, netthat…vonde, stygge, ufattelige ting. Vanligvis er jeg takknemlig for at jeg er så åpen og lettpåvirkelig, jeg setter pris på empatien og innlevelsesevnen min. Men i går tok alle disse trasige innleggene litt nuven av meg, og jeg endte opp med å kjenne på bølger av tristhet gjennom kvelden.

 

.

Jeg tror ikke at kundene mine på Inspira merket tankesurret som spant rundt inni hodet mitt med ujevne mellomrom. Når hodet er litt okkupert så pleier autopiloten min å kicke inn, jeg tror den gjorde det rimelig sømløst og greit i går også. Men det var en litt rar kveld, for jeg pleier sjelden å miste håpet ellers i livet. Mitt første instinkt når noe er vanskelig er gjerne at dette kan vi fikse.

 

Det fins løsninger.

Lyset er sterkere enn mørket.

Alt går.

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Det vil bli bedre.

 

 

Det satt litt dypere inne i går enn det pleier. Men mot slutten av kvelden så ble jeg enig med meg selv om at det gagner ingen om jeg blir overmannet av alt det fæle som skjer, jeg må heller gjøre mitt for å gjøre verden bedre for de jeg kan nå. Helt enkelt være et varmt menneske som bryr seg, som gjør sitt for å gjøre godt. Spre lys, godvilje, varme, håp og smil.

 

Jeg lener meg på et av mottoene til Røde Kors; ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Og minner meg selv på at lyset  E R  sterkere enn mørket.

 

Ønsker dere alle en hjertevarm dag der ute! Alt godt // Grete