(Bjørnstjerne Bjørnson)

Dette er et dikt jeg alltid har likt, men i april i fjor opplevde jeg diktet på en helt ny måte. Sammen med en gjeng gode damer fullførte jeg i fjor enda et yogalærerstudie, og på aprilsamlingen jobbet vi mye med avspenning. Alle hadde vi spilt inn en lydfil i forkant av denne samlinga, der vi guidet lytteren gjennom femten minutter med avspenning. Etter en lang dag med masse teori og praksis fikk vi beskjed om å legge oss ned i Savasana (det vil si å ligge flatt, helt rolig på yogamatta med øynene lukket). Så satte læreren vår på et lydspor.

På lydsporet kunne vi høre stemmen til Anne Mette, en av oss i klassen. Hun leste dette diktet mens vi lå dødsstille og lot ordene synke inn. Hun tok tak i enkelte ord og fraser og brukte dem gjennom avspenningen på en sånn måte at jeg følte meg helt avslappet samtidig som jeg følte meg full av liv.

Jeg kan ikke gjenta ordene hun brukte, jeg kan heller ikke forklare akkurat hva det var som gjorde denne opplevelsen så spesiell for oss som var der. Men det var helt fantastisk.

Jeg glemmer det aldri.

.