2. mars for sju år siden tok livet mitt plutselig ei brå vending.

Ungene mine var 2,5 og 4 år gamle. To aktive, herlige, våkne, sprell levende unger! Jeg jobbet fulltid som danselærer i kulturskolen. I tillegg studerte jeg ved HiNT, vi hadde såvidt landet etter en periode med husbygging og gjennom høsten hadde jeg vært med som danser i en stor musikal her i Namsos. Livet hadde full gass, og jeg hadde selv foten tungt på gasspedalen. Jeg elsket livet mitt! Elsket ungene mine og familien min, elsket dansen, elsket elevene mine, elsket å lære og vokse. Var egentlig generelt begeistra og veldig ‘på’. Det var litt mye, ser jeg nå i ettertid.

Jeg trivdes virkelig, jeg så ikke for meg å ha det på noen annen måte. Jeg merket at jeg var sliten og det var et par ting som skurret, men jeg holdt koken med et smil. Durte på! Så kom ei frihelg, der både jeg og mannen min hadde fri. Vi ville koble helt ut og bare lade batteriene, så vi bestemte oss for å dra til fjells.

Hele familien elsker bestefars hytte, og vi gledet oss på tur. Pakket sleden full og satte av sted. Jeg kjørte scooteren fra bilparkeringa, og skulle svinge opp på selve scooterleden da ting gikk helt galt. For å si det kort så veltet vi. Jeg falt drøyt halvannen meter rett ned på den islagte veien. Jeg landet på ryggen.

Smellet gjallet i hele skjelettet mitt, og jeg skjønte at dette ikke kunne ha gått bra.

Jeg hadde på hjelm, så hodet berget men jeg kjente fort at noe var galt i ryggen og bekkenet. Scooteren landet like ved føttene våre. Det må ha vært en eller annen som holdt hånden sin over oss da, det var ikke langt unna at føttene og beina våre ble knust. Det tenkte jeg mye på i tida etter ulykken… For et hell vi hadde der!

Ungene gråt, mannen min forsøkte trøste dem, pappaen min skrudde av scooteren og prøvde å få et overblikk. Jeg hadde vondt, men var mest opptatt av at ungene ikke skulle se meg sånn, jeg ville vise dem at det gikk bra med meg. Tåpelig, egentlig, men akkurat da trumfet mammainstinktet smerter og fornuft. Jeg ba mannen min om å få meg på beina, og han plukket meg i en slags stående stilling, men jeg kjente at jeg besvimte og han la meg ned igjen. Faren min, som har årelang erfaring som førstehjelper fra Røde Kors skjønte at ting ikke var som de skulle og tok litt styringa. Han fikk smøget et liggeunderlag under meg, og vi fikk sendt barna og mannen min til legevakt for en sjekk.

Da ungene var dratt begynte smertene å dra seg til, jeg husker det var vanskelig å puste ordentlig, alt var så vondt. Ting føltes helt feil i ryggen og bekkenet. Det kom til en venn av pappa som bodde i nærheten, og de var sammen med meg og prøvde finne ut hvor ille ting var. De pratet med meg og jeg tror de prøvde å holde meg varm, men jeg husker ikke så godt detaljene her. Jeg husker at jeg følte meg ganske hjelpeløs, at jeg ikke kunne røre på meg og at jeg hadde veldig vondt. Vi ringte lege, og etter litt fram og tilbake ble det sendt ut ambulanse for å hente meg.

Jeg lå en liten time på bakken før ambulansen kom. To fantastiske karer kom til stedet, og de skjønte fort at vi absolutt ikke skulle til legevakta i Grong men rett til sykehuset. De fikk meg stabilisert i en vakumbåre og jeg takket ja til litt morfin. Politiet kom, og før ambulansen kjørte fikk jeg blåse for å vise at jeg ikke var påvirket av alkohol. På sykehuset ble jeg undersøkt og tatt bilder av. Jeg kjente ikke så godt at jeg var kald, men jeg var visst ganske nedkjølt. Jeg merket imidlertid godt at jeg ikke hadde normal følelse i deler av kroppen, både underliv, innside lår og deler av føttene var helt ‘borte’, jeg kjente ingenting der. Legen fortalte at de hadde funnet en sprekk i korsbeinet mitt (der rygg og bekken møtes), og at jeg hadde en prolaps nederst i ryggen. Senere bilder antydet også at selve bekkenbeinet hadde et lite brudd.

Okei, tenkte jeg. Da satster vi på at prolapsen skrumper seg pent tilbake og så gror jo bein i løpet av cirka seks uker, så i løpet av et par måneder er jeg bra igjen. Tenkte jeg.

Det gikk ikke helt sånn.

Jeg var helt avhengig av hjelp de første ukene, jeg bare lå på sofaen i stua uke etter uke. Jeg ble tynn og svak, musklene skrumpet inn og jeg fikk ‘fyrstikkbein’. Kiloene rant av, jeg bar lå. Takk og lov for at jeg hadde en mann som kunne hjelpe meg på do og gi meg mat! Ikke minst var jeg hjelpeløs med ungene. Det var vondt å ikke kunne plukke opp eller ha de små skattene mine på fanget, de kunne bare stå eller sitte ved sofaen når de ville være sammen med meg. Pappaen deres var rett og slett Supermann i denne perioden, og jeg er han evig takknemlig for det.

Opptrening hos fysioterapeut startet nesten med en gang, og jeg var motivert til tusen. Kjørte på med trening, gjorde alt jeg kunne for å få kroppen på plass igjen. Hadde en bestemt ide om at det var bare å stå på, så ble dette greit. Pushet meg gjennom økt etter økt med et smil, samtidig som jeg var fortvila fordi jeg etterhvert som ukene og månedene gikk kjente at det liksom ikke gikk helt slik som jeg forventet. Jeg hadde mye vondt og kroppen fungerte ikke. Etter noen måneder begynte jeg å skjønne at det å jobbe med dans og ballett kanskje ikke var oppnåelig.

Men jeg strittet i mot, og gikk all in. Lurte både kolleger og elever (og delvis meg selv) trill rundt til å tro at jeg var på vei tilbake og at ting gikk bra. Jeg ga jernet, sparket beina like høyt som før, sprudlet, danset og var ‘meg selv’. Det gikk jo tilsynelatende bra, men ingen av de jeg møtte på jobb visste hvordan jeg hadde det de resterende timene i et døgn. Da lå jeg. Jeg hadde vondt, jeg gråt, jeg hadde kort lunte. Jeg strevde noe veldig. Helt ærlig, jeg visste ikke hvem jeg var hvis jeg ikke var danseren Grete. Jeg ante ikke hvem jeg var uten dansen, og slåss for å slippe å finne det ut.

Det at jeg måtte legge dansen på hylla tvang seg fram i løpet av det skoleåret jeg forsøkte å komme meg tilbake i jobb. Det gikk ikke.

Jeg gikk på smell etter smell, og fikk erfare at viljen ikke alltid trumfer kroppen. Kroppen sa nei.

De gamle svarene mine var ikke riktige lenger, kroppen min responderte ikke positivt på den type trening jeg hadde gjort tidligere. Jeg begynte å leke meg litt med yoga igjen, etter å ha hatt en av-og-på-praksis i mange år børstet jeg støvet av yogamatta og la den andre treninga litt på hylla.

Og kroppen min responderte til tusen. Yoga gjorde godt! Yoga tok brodden av smerter, styrket meg, myket meg opp, ga meg mer ro i hodet. Jeg elsket effekten yogaen hadde på ryggen og bekkenet, og fikk en stabil praksis. Etterhvert som månedene gikk og yogaen hjalp meg kjente jeg på at dette vil jeg dele med fler!

Og der ble spiren til Inspira sådd.

Jeg brukte et halvår på å planlegge og skape Inspira, og i januar 2015 åpnet jeg dørene. Det tok helt av. Responsen var hjertevarmende, og det som skulle være et lite yogastudio med to-tre timer i uka vokste og vokste. Timeplanen vokste, kundegrunnlaget vokste, jeg vokste. Det var en skikkelig karusell de første årene, intenst og artig. Etter nesten tre år på Hylla flyttet vi inn til sentrum, da åpnet Inspira dørene i den flotte brygga som vi nå holder til i.

Jeg er helt frisk nå. Mer enn det, jeg føler jeg aldri har vært friskere eller sterkere enn jeg er nå. Det tok to-tre år med møysommelig opptrening (og det krever fortsatt en stabil rutine med yoga og trening for å holde ryggen smertefri). – men det gikk. Jeg kom ’tilbake’. Så lenge jeg trener og yoger smiler kroppen min. Hvis jeg slurver, sier ryggen klart i fra. Så jeg lytter til kroppen og gir den det det trenger.

I dag har jeg en helt annen ro enn jeg hadde i 2012. Livet mitt har endret seg radikalt på flere plan, og jeg har fått noen nye perspektiver. Yogaen har gitt meg mye både på fysisk og mentalt plan, jeg er sterkere, mykere og stødigere både emosjonelt og kroppslig. Jeg er takknemlig for denne ulykken, den ga meg et dytt i ei ny retning. Den satte ting i perspektiv for meg.

Jeg er takknemlig for å ha kjent på uhelse og kommet styrket ut av det. Jeg er takknemlig for all hjelp og støtte jeg fikk (og får). Jeg er takknemlig for at jeg ble tvunget til å stoppe opp. Jeg er takknemlig for at yogaen ga meg en ny start. Jeg er takknemlig for at jeg får dele det jeg har å dele.

Til slutt, et bilde som betyr mye for meg. Etter å ha vært så svak som jeg var, var det en stor seier å klare å gå Finnmarksvidda på ski to år etter ulykken. Jeg trente og trente og trente, og turen gikk som en drøm. Da dette bildet ble tatt var vi i mål med turen og jeg kjente meg sterk. Det var ei fantastisk følelse!

Jeg sier ikke at alt er mulig, jeg vil ikke strø om meg meg inspirerende sitater, for det blir for lettvint. Jeg vet at jeg var heldig. Det er jeg enormt takknemlig for! Men for meg var i allefall løsningen å ta tida til hjelp, kombinert med tilpasset aktivitet for min kropp. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært uten yogaen, det er min smertelindring nummer en. Jeg kan bare si at det virker for meg, og så håper jeg at alle andre som sliter med helsa finner noe som lindrer. Noe som gjør dagen og natta bittelitt bedre.

Så vil jeg si tusen takk for at du orket lese alt dette. Takk!

Alt godt til deg og dine // Grete